I helga var det tid for høstens korpsseminar. For første gang på flere år hadde vi instruktører for alle enkeltgrupper på lørdag (vanligvis er vi delt inn i treblås/messing/slagverk), og vi fløytene hadde Yumi Murakami som instruktør. Først og fremst var det veldig fint å bli minnet om litt grunnleggende teknikk... jeg har ikke hatt timer med instruktør (på fløyte) på mange år, og et avbrekk på 4 år for å spille obo har også gjort sitt! Og det var litt morsomt å ha en instruktør som selv studerer utøvende fløyte, for hun er jo midt i jobbingen med dette selv. Hun sa hun gjerne kom tilbake en annen gang, og det synes jeg hadde vært veldig flott!
Rart å tenke på at hun er midt i det som en gang var drømmen min også... å studere utøvende musikk. Jeg angrer ikke på valget jeg tok om å beholde musikken som en hobby i stedet, men må jo innrømme at jeg savner utfordringer innimellom... men i helga ble jeg påminnet om at det handler om mer enn å spille på gamle vaner og savne tekniske utfordringer, så det er kanskje på tide å bli mer bevisst på nettopp alle de grunnleggende tingene som er minst like viktige for å bli en god utøver. Og kanskje jeg skal tenke litt mer på å ta timer hos noen etterhvert... tror det hadde vært gøy! :)
Ellers er det valgdag i dag, og jeg skal selvfølgelig gjøre min borgerplikt. Jeg synes dette valget er litt vanskelig... jeg skal jo stemme i Oslo, men har ikke så veldig peiling på lokalpolitikken her, for dette er liksom ikke "hjemme" for meg. Og jeg må innrømme at jeg ikke aner hvor mye et bydelsutvalg gjør, en gang! Ehm. Men jeg vet jo i hvilken retning mine politiske sympatier går, så jeg skal nok klare å avlegge en stemme eller to likevel...
9/7/07
Dagens gode gjerning
Ja, i dag har jeg fått et sponsorbarn i Honduras igjen, gjennom organisasjonen Children International! :)
Jeg skriver *igjen*, for jeg hadde et fadderbarn i Honduras, Agny-Mariely, gjennom PLAN Norge i mange år, men for noen måneder siden avsluttet jeg støtten min til dem. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget til at jeg bestemte meg for å kutte ut PLAN, men det var nok en blanding av å føle at jeg fikk lite tilbakemelding fra dem, størrelsen på organisasjonen, andelen av pengene som ble brukt på administrasjon (over 20%) og ikke minst TV-aksjonene de startet med. Det er selvfølgelig flott at de skaper blest om en flott sak og verver nye faddere, jeg sier ikke noe annet, men jeg er ikke noe fan av TV-aksjoner likevel... jeg føler alltid at vi i Norge ved sånne anledninger prøver å vise at vi er verdensmestere i bistand, og kjendiser av alle slag får litt ekstra tid i TV-ruta med hele Norges befolkning som tilskuere, mens noen til og med blir shippet avgåde i stor stil til fattige land i andre verdensdeler for å vise hvor flinke og snille vi er. Og Aftenpostens artikkel i den anledning bekreftet jo at det kanskje ikke bare er meg som synes at det ikke er det som er det viktigste...
Jeg håper selvfølgelig at Agny-Mariely og hennes lille landsby får masse god hjelp gjennom PLAN, men for meg var det på tide å begynne på nytt... og en post på scrapping.no gjorde at jeg valgte å se nærmere på Children International i dag, og resultatet ble et nytt sponsorbarn.
Mitt nye barn heter Cindy, og hun blir 10 år i april, og nå venter jeg spent på at jeg skal få mer informasjon om henne, familien og området hun bor i. Jeg synes opplegget ser lovende ut, med en konto på nett der man får tilgang til informasjon, gode muligheter for korrespondanse (og kanskje sende pakker også, uten begrensninger på størrelse/verdi), bare 22$ i måneden (ca. 130,- NOK) og muligheter for å sende noe ekstra hvis man har lyst til det.
I tillegg er jeg jo medlem av Røde Kors (de må også nevnes), og har også der muligheten til å gi litt ekstra når jeg en gang i blant har anledning til det. Det er ikke så mye, kanskje, men det viktigste er vel at man gjør noe for å hjelpe dem som ikke har det like bra som oss...
Jeg skriver *igjen*, for jeg hadde et fadderbarn i Honduras, Agny-Mariely, gjennom PLAN Norge i mange år, men for noen måneder siden avsluttet jeg støtten min til dem. Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde utslaget til at jeg bestemte meg for å kutte ut PLAN, men det var nok en blanding av å føle at jeg fikk lite tilbakemelding fra dem, størrelsen på organisasjonen, andelen av pengene som ble brukt på administrasjon (over 20%) og ikke minst TV-aksjonene de startet med. Det er selvfølgelig flott at de skaper blest om en flott sak og verver nye faddere, jeg sier ikke noe annet, men jeg er ikke noe fan av TV-aksjoner likevel... jeg føler alltid at vi i Norge ved sånne anledninger prøver å vise at vi er verdensmestere i bistand, og kjendiser av alle slag får litt ekstra tid i TV-ruta med hele Norges befolkning som tilskuere, mens noen til og med blir shippet avgåde i stor stil til fattige land i andre verdensdeler for å vise hvor flinke og snille vi er. Og Aftenpostens artikkel i den anledning bekreftet jo at det kanskje ikke bare er meg som synes at det ikke er det som er det viktigste...
Jeg håper selvfølgelig at Agny-Mariely og hennes lille landsby får masse god hjelp gjennom PLAN, men for meg var det på tide å begynne på nytt... og en post på scrapping.no gjorde at jeg valgte å se nærmere på Children International i dag, og resultatet ble et nytt sponsorbarn.
Mitt nye barn heter Cindy, og hun blir 10 år i april, og nå venter jeg spent på at jeg skal få mer informasjon om henne, familien og området hun bor i. Jeg synes opplegget ser lovende ut, med en konto på nett der man får tilgang til informasjon, gode muligheter for korrespondanse (og kanskje sende pakker også, uten begrensninger på størrelse/verdi), bare 22$ i måneden (ca. 130,- NOK) og muligheter for å sende noe ekstra hvis man har lyst til det.I tillegg er jeg jo medlem av Røde Kors (de må også nevnes), og har også der muligheten til å gi litt ekstra når jeg en gang i blant har anledning til det. Det er ikke så mye, kanskje, men det viktigste er vel at man gjør noe for å hjelpe dem som ikke har det like bra som oss...
Subscribe to:
Posts (Atom)